Garmin sportsklokker har fulgt meg gjennom mange år med løping. Min første var en klumpete, men funksjonell Garmin Forerunner 35, som hjalp meg gjennom mine første forsøk på «seriøs» trening, helt til en Garmin Fenix 7S – som ærlig talt var mye mer klokke enn jeg egentlig trengte.
Min kjærlighet til merket skulle imidlertid ikke vare evig. Etter et lengre serveravbrudd og med økende irritasjon over lanseringen av Garmin Connect+ (som i hemmelighet gjemte LiveTrack SMS-varsler for løpere bak en betalingsmur – men ikke for syklister), bestemte jeg meg for at min neste enhet skulle være fra Polar.
Byttet var enkelt, og jeg var allerede kjent med grensesnittet og Polar Flow-appen fra min tid som TechRadars treningsredaktør for mange år siden. Alt fungerte feilfritt – helt til det ikke gjorde det lenger.
Problemet viste seg å være en pulsmåler. Jeg har brukt et brystbånd i årevis og synes det er spesielt nyttig for intervalltrening på en spinningsykkel, der en håndleddsbasert monitor ikke reagerer så raskt som jeg skulle ønske, og også kan påvirkes av grepet mitt på styret. Å få pulsen direkte fra brystbeltet til sykkelens skjerm via ANT+ er raskt, praktisk og gjør det enkelt å se hvordan innsatsen din påvirker pulsen i sanntid.
Problemet er selve stroppen. Hvis du bruker sports-BH når du trener, slik jeg gjør, må pulsmåleren plasseres under bunnen av BH-en, noe som gjør at den sitter ukomfortabelt rundt ribbeina. Selv om den ikke glir ned (noe den kan), er det langt fra en komfortabel løsning.
Derfor ble jeg så glad da Garmin lanserte HRM-Fit for noen år siden – en pulsmåler som festes direkte på BH-stroppen. Ikke mer ekstra strikk som glir ned midt i treningsøkten. Det er en strålende idé, og en som jeg ikke har sett kopiert av noe annet stort treningsteknologiselskap så langt.
Og det finnes pulsmålere som omgår dette problemet ved å festes på armen i stedet for rundt brystet, som Polar Verity Sense, men de bruker samme teknologi som sensoren i en klokke og lider derfor av de samme begrensningene.
Polar-klokken min støtter sensorer via både ANT+ og Bluetooth, så jeg satte HRM-Fit på ønskelisten min til jul. Julenissen ga meg den heldigvis, og jeg koblet raskt de to sammen, ivrig etter å ta med den nye duoen på deres første løpetur andre juledag.
Gikk det smidig?
Med HRM-Fit komfortabelt på plass og godt pakket inn mot vinterværet, gikk jeg ut, trykket start, tok noen skritt og … ingenting. Ikke bare manglet pulsen min på klokken, men også tempo og distanse. Jeg avbrøt økten og startet på nytt, denne gangen passet jeg på å vente til klokken hadde en solid GPS-lås før jeg trykket start. Samme sak igjen: ingenting.
Da jeg begynte å fryse, bestemte jeg meg for å løpe uansett og improviserte en fem kilometers runde langs de tomme fortauene i hjembyen min.
Da jeg kom hjem, viste økten min ingen hastighet eller distanse i Polar Flow-appen, selv om ruten på en eller annen måte hadde blitt registrert og til og med dukket opp på et kart når den ble synkronisert med Strava. Veldig merkelig.
Et raskt søk på nettet antydet at det kunne være en midlertidig GPS-feil med klokken, men det føltes som et merkelig sammentreff med tanke på at den eneste endringen den dagen var den nye pulsmåleren. Så fant jeg forklaringen. Tilsynelatende identifiserer flere av Garmins pulsmålere, inkludert HRM-Fit, seg feilaktig som skrittsensorer når de er koblet til Polar-klokker.
Klokken forventer da data som kadens og skrittlengde i stedet for puls, og for å gjøre en lang historie kort, blir alt veldig rotete. Det finnes ingen løsning på problemet – dingsene er rett og slett inkompatible. Typisk.
Da var valget klart: behold enten pulsmåleren eller klokken og selg den andre. Jeg valgte å verdsette komforten til Garmin HRM-Fit mer enn mitt (muligens noe barnslige) ønske om å refse Garmin for å ha introdusert et betalt nivå i en tidligere gratis app.
Etter mye research (jeg pleide å teste sportsklokker på jobb, men det var noen år siden) bestemte jeg meg for Garmin Lily 2 Active. Det er selskapets minste sportsklokke med innebygd GPS (jeg har aldri vært spesielt glad i tilkoblet GPS som bruker telefonen), og i motsetning til den vanlige Garmin Lily 2, støtter den tilbehør via både ANT+ og Bluetooth.
Funksjonssettet er betydelig mer nedskalert enn Polar-klokken, eller til og med min forrige Garmin, men det er greit for meg. Jeg har aldri brukt kart på en klokke med mindre jeg anmelder den, så fraværet av dem plager meg ikke, og jeg savner heller ikke en fargeskjerm. Så lenge den lar meg synkronisere en treningsplan fra TrainingPeaks og forteller meg når jeg er utenfor pulssonen min, er jeg fornøyd.
Lily 2 Actives lille størrelse gjør den også komfortabel nok til å ha på seg om natten, slik at jeg faktisk sporer søvnen min uten å føle at jeg har en murstein rundt håndleddet. Den har alt jeg trenger og absolutt ingenting mer – og det er greit.
Moralen i historien er ganske klar: Hvis du vurderer å kjøpe en ny sensor eller tilbehør, sørg for at du søker etter begge produktnavnene sammen og finner ut om de faktisk er kompatible – selv om spesifikasjonene sier at de burde være det.
